Tenn Lys
Så tenner vi et lys,
men ingen tenker på hva vi egentlig burde, skal, vil (ikke), tenke på.
For vi tenker på julegavene vi kjøpte, var det dyrt, fint, spesielt nok,
så tenner vi lyset.
Vi går på kino,
vi spiser potetgull, popkorn, drikker brus, skittles, vann, klementiner.
Så lar vi fotene hvile på nabosetet, slapper av, tar livet med ro,
så ser vi Yodok på kino.
Vi blir trist,
og vi går ut av kinoen, snakker, diskuterer, føler med nordkoreanerne.
Vi snakker om dette lenge, ikke lenge nok, snart er det stille i leiren,
kun stillhet igjen.
Vi har norsk,
vi snakker om urettferdighet, konsentrasjonsleir, og (ytrings)frihet.
Vi snakker om diktatoren, kjære leder, Kim Jong-il, i den kjære
nordkoreanske republikk.
Så tenner vi et lys,
og har glemt, eller vil ikke huske, kan ikke, vil ikke, klarer ikke,
snart er de glemt, disse dødsdømte familiene i konsentrasjonsleire
som hører andre verdenskrig til, dette er ikke sant, det er fiksjon,
så vi tenner et lys,
men det tenner vi for oss selv, for vår egen selvfølelse,
for å tro at vi har utrettet noe, hva som helst, samvittigheten vår er ren.
I Yodok dør mennesker,
det er helt sant.
Dikt skrevet av Kristine Mikalsen Stabell
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet, de trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.